Kapittel 1 - 5. november

Det var en mørk og stille natt. På tide å gjøre grusomme ting, tenkte Klompen. Disse tingene hadde han tenkt å sørge for selv, men så skjedde det noe han aldri skulle glemme. Han hadde akkurat jaget en mus på taket til barnehagen. Uheldigvis falt den ned i takrenna og pilte over parkeringsplassen der nede. Det var da han løftet blikket og oppdaget at det kom noe rett mot barnehagen. Mot ham.

Hva det enn var, beveget det seg uhyggelig raskt. Det var svært og mørkt, og braste gjennom hagene på motsatt side av veien. Trær bøyde seg, gjenglemte plastspader knuste og hekker ble flate. Var det en tornado?

Klørne spratt ut og gnisset mot takplatene. Ikke snakk om at en ussel vind skulle bli hans bane! Brått sakket tornadoen av. Nå så han hva det var: en bil.

På mange måter så den nokså ordinær ut. Det var en svart bil med fire dekk. Ingen av lysene virket. Men det var to ting med den bilen som fikk ham til å åpne de gule øynene enda mer: 1. Den hadde ingen sjåfør. 2. Den hadde ingen lyd. Ikke engang det lille suset til en elbil. Likevel kom den i full fart, rett mot barnehagen.

– Ingenting rart med det, sa Klompen høyt til seg selv.

Han var en diger, grå katt som aldri ville innrømme noen form for svakhet. Kroppen fortalte en annen historie. Den lå klemt ned mot taket. Foran ham lå en haug med blader han hadde skuflet sammen da han stupte etter musen.

Bilen kjørte opp på jordhaugen som skilte veien fra parkeringsplassen utenfor barnehagen. Et øyeblikk sto den og vippet på toppen. Klompen fryktet at bilen skulle hoppe opp på taket der han var. Heldigvis kjørte den ned på motsatt side og parkerte. Det var først da han så at det var noen inni den likevel – det satt noen i baksetet.

Ved første øyekast kunne man tro at det var et vanlig menneske. Så fikk han se ansiktet. Hårene på ryggen reiste seg. Da han trodde det ikke kunne bli verre, ble det verre. Skikkelsen tok av seg ansiktet, la det på setet ved siden av seg og gikk ut av bilen …

Klompen presset kroppen ned mot de fuktige bladene. Han ville ikke se, men han klarte ikke å la være.

Døren slo igjen med et smell. Nå så han tydelig hva som hadde kjørt inn på parkeringsplassen til Breidablikk barnehage på Heimdal: et monster. Det hadde en uhyggelig, skjelvende konsistens. Litt som et stykke lutefisk. Det så ut som om det forsøkte å ligne på et menneske. Mens han så på det, grodde det to små bein ut av den klissete greia. Monsteret hadde fire armer: to i området som skulle minne om skuldre og to fra midtpartiet.

Klompen klarte ikke å se om det hadde et ansikt, bortsett fra det som lå i bilen.

En liten stund sto monsteret helt stille. Det så ut som om det lette etter noe.

Klompen snuste ut i luften og kjente et snev av noe fremmed. En ubehagelig, kjemisk lukt. Plutselig hørte han seg selv frese. Det så ikke ut til at monsteret hadde hørt ham. Det begynte å gå på gangveien som førte mot skolen.

Langsomt snek Klompen seg langs taket for å ikke miste monsteret av syne.

Det beveget seg raskere nå. Mer målbevisst. Bak det lå det igjen et slimete spor som glitret i det gule lyset fra gatelyktene.

– Hah! Dette er vel ikke noe å være redd for, sa Klompen.

Før ordene var kommet helt ut, freste han en gang til.

Akkurat da monsteret var i ferd med å passere den gamle gressbanen, stoppet det. En av de fire armene strakte seg ut og grep en liten, rød regnjakke som lå på bakken. Plutselig var jakken borte. Ingen munn hadde åpnet seg og den hadde ikke tatt jakken på seg.

Den var bare borte.

Hårene på ryggen til Klompen reiste seg enda en gang. Fortsatt klarte han ikke å la være å se. Ikke før en liten hvit hund kom løpende på den blaute gressmatten. Den bjeffet rasende mot den fryktelige skikkelsen. Bjeffingen stoppet ikke før nesen berørte en skjelvende lutefisktå. Monsteret bøyde seg fremover og sperret for utsikten til Klompen. Hunden tidde.

Da monsteret reiste seg opp igjen, var også hunden borte.

Natten ble plutselig så stille. Klompens hjerteslag lød som galopperende poter over blikktak. Pusten hans var som blek røyk.

Han kjente seg som en jaget mus som sto midt på et kjøkkengulv.

Monsteret sto helt ubevegelig. Det så ut som om det skulle snu seg og gå tilbake. Om det snudde seg nå … Om det tittet opp mot taket.

En liten skjelving løp gjennom kroppen. Klompen oppdaget at han viftet med halen. Haugen med blader virket ikke lenger som en haug. De lusne, brune og gule fillene kunne umulig skjule en svær katt. Hodet til monsteret vippet bakover.

Været det etter noe?

Kunne det lukte ham?

Klompen turte ikke puste.

Halsen ble tørr og snurpet seg sammen.

Med et rykk begynte monsteret å gå igjen. Det så ut som om det skled inn i mørket. Skikkelsen ble vanskelig å skille fra skygger og busker. Til slutt forsvant det ut av syne.

Klompen gispet i seg den kalde luften. Lungene skrek etter mer. Kroppen ville synke sammen og ligge helt i ro.

Føttene hadde andre planer. De pilte bort til treet ved enden av taket og hoppet inn blant greinene. Han løp hele veien hjem til det åpne kjellervinduet.

– Puh, godt med en liten løpetur, sa han. Han trodde alltid at noen hørte på ham. Aldri i verden om han ville at noen skulle skjønne at han, gatas skrekk, hadde vært redd.

Lettet lusket han opp trappen for å se om jenta hans hadde husket å gi ham nattmat. Han hadde et ekkelt sug i magen. Det måtte være sult. Om han bare spiste litt, forsvant det nok.